Kampen om distriktsgrensene

Siden USA ble grunnlagt, har antallet, størrelsen og formen på kongressdistriktene vært i stadig endring. Da grunnloven ble vedtatt, var befolkningen liten, og én representant skulle dekke maksimalt 30 000 innbyggere. I dag representerer hvert av de 435 medlemmene i Representantenes hus omtrent 775 000 mennesker – en grense fastsatt av Permanent Apportionment Act av 1929.

Hvordan disse distriktene tegnes, er ikke opp til den enkelte. Føderal lov setter klare krav: grensene skal være sammenhengende, kompakte og sikre lik befolkning i hvert distrikt. Hensikten er å begrense gerrymandering – praksisen med å tegne distriktsgrenser for å oppnå politiske fordeler eller svekke bestemte gruppers innflytelse. Påstander om gerrymandering kan som regel ikke prøves i føderale domstoler, men diskriminerende grenser er likevel grunnlovsstridige.

Delstatene håndterer redistricting på svært ulike måter. Seks delstater har bare ett kongressdistrikt og slipper prosessen helt. Tjuefem overlater ansvaret til sine lovgivende forsamlinger, mens tretten har opprettet uavhengige, tverrpolitiske kommisjoner. Resten bruker kommisjoner som foreslår kart til lovgivende forsamling for godkjenning.

En fersk rettssak illustrerer hvor betent dette kan bli. I Virginia godkjente velgerne med knapp margin et nytt kongresskart som ville gitt Demokratene ti av elleve seter. Men Virginias høyesterett kjente loven ugyldig – prosessen for grunnlovsendring var ikke fulgt korrekt. Den lovgivende forsamlingen må vedta et grunnlovstillegg to ganger, med et mellomliggende valg imellom. Siden den første avstemningen fant sted etter at stemmesedlene allerede var avgitt, ble velgerne fratatt muligheten til å ta stilling til saken. Kritikere kalte avgjørelsen politisk, men den opprettholder prinsippet om en ryddig demokratisk prosess.

En voksende trend gjør situasjonen mer spent: redistricting midt i tiåret, uavhengig av den nasjonale folketellingen. Det startet i Texas, spredte seg til California og videre – alltid med maktbalansen i Representantenes hus som mål. Bare noen få delstater forbyr dette eksplisitt.

Konsekvensene er alvorlige. Når distriktsgrenser brukes som politiske våpen, svekkes velgernes reelle innflytelse. Kampen om hvem som tegner kartet, er i ferd med å bli like viktig som selve valget – og det bør bekymre alle som er opptatt av demokratiets helse.