Når polarisering blir et skjellsord mot dem som ikke har endret seg

Polariseringen øker og kristne må stå imot høyrekstremisme, også blant kristne, leser jeg i deler av kristenpressa for tiden. Jeg tviler på diagnosen og tror denne formen for selvransakelse ikke bygger på fakta. I alle fall er det meget begrenset med eksempler på dette blant kristne i vårt land.

Det er riktig at det er en økende polarisering i samfunnet. Denne polariseringen dreier seg ikke først og fremst om tone og språkbruk – at samfunnet trenger snillere debattklima. Det er ikke uviktig, men polariseringen vi ser i dag handler om reelle brudd med verdier som har stått fast i generasjoner.

Fra én kant

Synet på abort, kjønn, familie, Israel og USA har de siste tiårene endret seg radikalt – og pådriveren i denne utviklingen har vært og er i stor grad venstresiden. Det samme gjelder holdningen til terrororganisasjoner i midtøsten og det iranske terrorregimet. Standpunkter som det for få tiår siden var bred tverrpolitisk enighet om, er nå blitt stridstema, og venstresidas radikalisering på disse områdene gir utslag i en sterkere polarisering. De konservative har i samme tidsrom endret seg lite – de forsvarer de samme normene som lenge har preget norsk og vestlig samfunnsliv.

De verdiene konservative forsvarer, er ikke oppfunnet av et politisk flertall eller en tidsbestemt konsensus som kan forhandles bort etter behov. De har sitt fundament i den jødisk-kristne tradisjonen – i gudgitte verdier som har vært selve bærebjelken i vestlig sivilisasjon. Slike verdier er ikke gjenstand for endring bare fordi teknologien utvikler seg, konteksten skifter, eller den allmenne moralen glir. De representerer noe fast, noe som ligger dypere enn tidsånden. Å ønske å bevare dette er derfor ikke en polariserende handling – det er å forsvare selve grunnmuren i vårt vestlige samfunn.

Snudd på hodet

Det paradoksale er at de som har drevet frem endringene, ofte er de samme som roper høyest om polarisering – og retter anklagen mot dem som vil bevare det bestående. Dermed snus virkeligheten på hodet: de som endrer blir framstilt som offer for andres «splittende» holdninger, mens de som forsvarer det etablerte, blir stemplet som problemet.

Rom for verdiglidning

Når konservative kristne presses til å tie, tilpasse seg eller sågar til å rope om hvor ille høyrekstremisme i kristne miljøer er blitt, reduseres ikke polariseringen, men man gir mer rom til at verdiglidningen fra venstresida kan fortsette uimotsagt. Dessverre har heller ikke den politiske høyresiden i vårt land stått imot utglidningen, men pådriverne har vært på den andre siden.

Ja, også på den verdimessige konservative kristne siden finnes det stemmer som overdriver og spisser unødig. Det finnes nok også noen med rasistlignende holdninger i våre miljøer. Dette er unntak, ikke en stor trend slik verdiglidning i samfunnet er på de områdene jeg nevnte ovenfor.

Jeg har ennå til gode å treffe en eneste konservativ kristen som ikke er demokratisk innstilt, som ikke vet forskjellen på terrorisme og legitimt forsvar, som ikke vil verne det ufødte liv, som ikke vet hva mann og kvinne er, eller som uttrykker rasistiske holdninger. Dessverre har jeg møtt mange kristne som er så preget av tidsånden at de verdimessig er langt ute på den verdimessige glattisen. Det siste er et gedigent problem for den kristne tro, som vi må bruke tid og krefter på å møte.

En positiv endring

Jeg har møtt en god del unge kristne som er blitt mye mer opptatt av å verne tradisjonelle verdier. Det er bra! Den skyggeboksinga som nå foregår i avisspaltene mot såkalt kristelige med høyrekstreme holdninger gir vann på gåsa til videre verdiglidning i samfunnet, og det bidrar til en forestilling om at denne endringa er et gode.

Den virkelige polariseringen i vestlige samfunn drives primært av ideologiske og politiske forskyvninger på venstresiden – forskyvninger bort fra et verdigrunnlag som aldri var ment å være omskiftelig, og som er Vestens fundament. Dette skjer i betydelig grad også blant kristne. Løsningen ligger ikke i at konservative bedriver selvplaging eller gir etter, men i at arbeidet for tradisjonelle verdier intensiveres – slik mange konservative unge har forstått. Takk Gud for deres engasjement for gode tradisjonelle verdier.

Publisert i Dagen 24.07.2026