Tro er lov – så lenge du holder munn

Publisert i Norge i Dag, 21. mai 2026

Av Jan Inge Jenssen

Straff for tro?

Rapporten «The 2026 Report by the Task Force to Eradicate Anti-Christian Bias», med bidrag fra en rekke avdelinger i de amerikanske departementene, tegner et urovekkende bilde: Under Obama og Biden-administrasjonen utviklet det seg et mønster der kristne i praksis fikk begrenset sin religionsfrihet. Tro ble ikke forbudt. Men retten til å leve i tråd med troen i offentligheten ble gradvis snevret inn – særlig i spørsmål om abort, kjønn og seksualitet.

Et av de mest alvorlige funnene gjelder rettshåndhevelsen. Rapporten dokumenterer at Justisdepartementet håndhevet lovverket skjevt, særlig gjennom bruk av FACE Act mot pro-life-aktivister. Myndighetene ba i gjennomsnitt om 26,8 måneders fengsel for pro-life-tiltalte, mot 12,3 måneder for pro-choice-tiltalte (side 39–40). Samtidig beskrives et tett samarbeid mellom myndigheter og abortorganisasjoner, der informasjon om aktivister – også deres familier – ble samlet inn (side 39–40).

Rapporten avdekker også overvåkning fra føderale myndigheter. Et konkret eksempel er FBIs såkalte «Richmond Memo», der tradisjonelle katolikker ble definert som potensielle sikkerhetstrusler. Her ble religiøse miljøer overvåket på bakgrunn av praksis og teologiske standpunkter – uten konkret mistanke om kriminalitet (side 43).

Skatteetaten (IRS) trekkes frem som et annet eksempel på systematisk press. Under Obama-administrasjonen fant Representantenes hus’ komité for tilsyn og regjeringsreform at IRS, under ledelse av Lois Lerner, utsatte konservative organisasjoner for målrettet gransking, flernivågjennomgang og langvarige forsinkelser – i mange tilfeller ble søknadene rett og slett lagt til side. I 2013 innrømmet Lerner at organisasjoner ble flagget på grunn av ord som «patriot» og «tea party». Resultatet ble politisk storm, avgang blant toppledere og rettsforlik i to føderale rettssaker, med 41 og 428 saksøkere. Under Biden fortsatte praksisen – nå med fornyet styrke.

Kirker og kristne non-profit-organisasjoner ble gransket, og en ensidig vurdering ble brukt til å forsinke eller avslå søknader om skattefritak. Organisasjonen Christians Engaged fikk avslag med begrunnelse i at dens bibelske verdier var knyttet til republikanske standpunkter (side 5).

Troen koster

Innen utdanningssektoren viser rapporten til betydelige økonomiske sanksjoner mot kristne institusjoner. Grand Canyon University ble ilagt en bot på 37,7 millioner dollar (side 59–60), mens Liberty University måtte betale 14 millioner. Til sammenligning fikk universiteter involvert i alvorlige overgrepssaker langt lavere bøter – Penn State 2,4 millioner og Michigan State 4,5 millioner dollar (side 61). Bildet som tegnes, er tydelig: strengere reaksjoner når aktøren er kristen.

Også i helsevesenet ser rapporten alvorlige inngrep i samvittighetsfriheten. En kristen sykepleier ved University of Vermont Medical Center ble presset til å delta i en abort, til tross for klare samvittighetsinnvendinger. Myndighetene valgte å avslutte saken uten håndheving – noe rapporten fremhever som et eksempel på manglende beskyttelse av religiøse rettigheter (side 97).

Samtidig ble føderal politikk endret. Tolkningen av høyesterettsdommen Bostock v. Clayton County ble utvidet, og «Krav om gjenoppretting av religionsfrihet» skulle ikke lenger gjelde der spørsmål om seksuell orientering og kjønnsidentitet kom inn. Konsekvensen var nye krav til skoler, arbeidsgivere og helseinstitusjoner (side 66–74) – krav som gjorde det stadig vanskeligere å påberope seg trosfrihet.

Familieliv og fosteromsorg ble også berørt. Nye regler fra 2022 innebar at kristne fosterfamilier kunne miste godkjenning dersom de ikke støttet bestemte syn på kjønn og seksualitet. I enkelte tilfeller førte dette til at barn ble flyttet ut av hjem de allerede var en del av (side 87–89).

Taushet i det offentlige rom

Rapporten dokumenterer også hvordan religiøse ytringer ble presset ut av det offentlige rom. Under Marsj for livet i 2023 ble kristne studenter og foreldre bedt om å fjerne religiøse symboler ved museer på National Mall – eller forlate området (side vi). Knights of Columbus fikk avslag på å holde en minnegudstjeneste for falne soldater på en nasjonal gravplass, en tradisjon de hadde hatt siden 1960-tallet (side 137–139). En student i et føderalt Job Corps-program ble nektet å arrangere frivillig bibelstudium (side 139). Og et katolsk sykehus ble bedt om å fjerne en religiøs lysflamme for å beholde føderal finansiering (side 139–140).

Også arbeidslivet ble påvirket. Under pandemien fikk mange ansatte avslag på religiøse unntak fra vaksinepålegg – eller ingen respons i det hele tatt. Resultatet var tap av opprykk, degradering og utestengelse (side 114–124).

Rapporten peker videre på en mer subtil, men ikke mindre alvorlig utvikling: marginalisering. I Department of Homeland Security deltok kristne organisasjoner i kun 2 av 61 møter med trosbaserte grupper (side 103). Internasjonalt ble utenrikspolitikken kritisert for å overse forfølgelse av kristne, blant annet ved å fjerne Nigeria fra listen over land med særlig bekymring for religionsfrihet (side 105–106).

Til slutt tegner rapporten et prinsipielt bilde: Når staten begrenser rettighetene til en majoritetsreligion, er ingen trosretninger trygge. Spørsmålet handler ikke bare om kristne – men om selve grunnlaget for religionsfriheten. Derfor peker rapporten på behovet for en ny kurs: en politikk der tro ikke bare tolereres i det private, men også kan leves åpent – i arbeid, samfunn og offentlighet.